Tanker.

Det er lenge siden forrige refleksjon, fordi jeg synes at de kan bli litt kjedelige. Det finnes dem som bare reflekterer, uten å finne eller se hva som skjer rundt dem, og det er jo ikke spesielt kreativt. For meg er alltid de norske fenomenene de viktigste, men når det skjer noe i verden, så må man jo ta med det også. Som når man ser en dokumentar, og plutselig undres på hvorfor ingen har hørt om akkurat det før. Som den eksplosjonen i England, som var landets kraftigste, men som likevel er totalt ukjent. Og til min store glede, jeg har gått fra to hundre til ni hundre treff i uken, og det er jo interessant. Ingen kommentarer dog, men det har kanskje noe med at dette er tabu, eller kanskje noe helt annet, hva vet jeg?

Jeg tenkte som sagt å reflektere litt i dag, og komme med noen velfunderte ord i så måte. Jeg har venner som var helt forgapt i denne effekten i starten, og kom med ting som til og med overrasket meg. Det var livlige diskusjoner, der alle bidro og syntes dette var utrolig spennende, men så døde det hen. Det kom kanskje en og annen kommentar, men til og med de mest innbitte ga opp, og satte seg ned for å bli så mainstream som jeg ikke en gang trodde var mulig. Hvorfor? Vel, deri ligger jo mysteriet rundt Mandela-Effekten, og hvordan alle tar en eller annen form for download etter en viss tid, og returnerer til det hverdagslige igjen. Synd? Jo, ved første øyekast, men når man ser helheten i det, så er det faktisk slik dette fungerer. La meg ta et eksempel:

Facebook: I en av de største gruppene jeg er med i der, er det ca. 2000 medlemmer. Flott, ikke sant? Likevel opplever man også der at det kun er noen få som deltar, svarer, kommer opp med nye ting; i det hele tatt gjør noe. 1900 mennesker som er zombier, wow! Det ser altså ut som om dette er et gjennomgående fenomen. På YouTube er det kommentarer stort sett, men ikke overvettes mange. Akkurat det kan selvsagt skyldes at kanalene er små, og at ingen vet om dem, jeg finner fremdeles kanaler jeg ikke visste om. Men her, på nettet og på Facebook? Det rimer ikke helt. Hvis du er interessert i en ting, gløder for det og til og med har meldt deg inn i en anonym gruppe som omhandler akkurat det du elsker, hvorfor vil du ikke delta da? Jeg skjønner det jo på den vanlige siden, der Gunda har bakt boller, Per har løpt fire mil uten å stoppe, og barnebarna til Kåre har snublet i blomsterbedet; vel det er svært uinteressant. Men i en gruppe du har meldt deg inn fordi du liker temaet? Jeg fatter det ikke. Jeg synes også at det er litt umenneskelig, å ikke en gang trykke «liker» på en sak du ser at vedkommende har brukt både tid og energi på. Det er kanskje ikke så rart mange av oss tror at vi har havnet i en annen realitet, en atskillig kaldere en enn den vi forlot?

Når jeg skriver disse bevingede ord, har jeg akkurat passert 22000 treff på min lille side, og det er faktisk veldig positivt. Så tusen takk for det.

I’ll be back.

 

P.S. Jeg blir mer og med urolig for den nye boken til Anne Holt, som altså heter «Mandela-Effekten». Den virker som et sammensurium av konspirasjonsteorier og action, men hva vet vel jeg?