Tanker i dagens samfunn.

En tanke om ting som skjer.

 

I disse dager, da man mer eller mindre lever livet sitt online, spesielt på Facebook, er det interessant å legge merke til ting som man aldri hadde tenkt over tidligere. Man kan si hva man vil om digitaliseringen av samfunnet, men i vårt tilfelle, (altså Mandela-Effekten) dukker det stadig opp ting som liksom ikke stemmer helt. Man scroller jo forbi en hel masse personer som man ikke kjenner en gang, og derfor ikke bryr seg om, men så er det denne radaren da, som dukker opp og krever din oppmerksomhet. La meg ta et par eksempler: Her om dagen så jeg at en «venn» hadde lagt ut en gammel rockelåt fra femtitallet, og selv om det selvsagt var helt uinteressant for meg, så bet jeg meg likevel merke i hva hennes venninne svarte. Hun sa nemlig at hun var fan på sin hals, hadde samlet på denne artisten, men denne sangen hadde hun likevel aldri hørt om. Mystisk? Ja, for jeg vet hvordan det er å samle på enkelte artister og vite alt om dem. Når det så plutselig dukker opp en single eller låt man aldri har hørt om før blir man en smule perpleks. Jeg har skrevet om en slik opplevelse et annet sted på siden. Så var det også en annen låt, denne gangen med Smokie, som en eller annen la ut, og som ingen hadde hørt før. Dette var bandets blodfans altså, og overraskelsen var større enn størst.

Dette er bare et par eksempler på ME-relaterte saker jeg har sett gjennom en vanlig dag på Facebook. Jeg er sikker på at du også har opplevd noe lignende, så legg merke til hva du ser, så finner du mange snodige ting rundt omkring på sosiale medier.

Reisen Mot Realitetene - Kapittel 1.

Reisen Mot Realitetene.

Kapittel 1.

 

«Jeg er redd», sa Gustav. «Redd for hva da», spurte jeg. «Livet. Døden. Til og med idrettshelter faller om som fluer for tiden», sa han videre. «Hvorfor i all verden er jeg i live da? Det er jo ikke riktig.»

«De kan ha hatt noe medfødt, kanskje noe som har ligget latent», repliserte jeg. «Medfødt», sa han, «hvem vet om ikke jeg også har noe medfødt? Kanskje jeg har noe medfødt, som bare venter på å springe ut? Som en alien i en film om … aliens?»

«De folka der har trent altfor mye, og når de slapper av kommer svakhetene frem. Pluss at mange av dem har noe … de er født med. Du er ikke i faregruppen så vidt jeg vet, siden du ikke er akkurat overtrent. Og det hadde vært veldig fint om du sluttet å si ordet medfødt, jeg blir sliten av å høre på det.»

Han ble stille en stund. «Har du hørt om dette med alternative realiteter?», spurte han videre, etter et halvt minutts pause.

«Jo, jeg har vel lest noe om det på nettet, men jeg har ikke akkurat tenkt så mye over det nei. Det får skrullene på YouTube og den slags holde på med, jeg bryr meg ikke», svarte jeg, kanskje med litt høyere stemme enn jeg hadde tenkt.  

Han så på meg med det jeg vil kalle et mørkt blikk, før han fortsatte. «Det er faktisk ikke noen spøk», sa han, i et tonelag jeg ikke ville trodd han en gang hadde. Gustav var seriøs nå. «Det kalles Mandela-effekten», fortsatte han, og så på meg med jeg kunne kalt plirende øyne. «Har du noen anelse om hvor mange ting det er som forandres hver eneste dag, uten at du eller de fleste andre en gang ser det? Det er bare helt sykt. Fortiden forandres, og ingen ser det. Det skal jo ikke gå an, ikke sant? Jeg skal gi deg noen eksempler, og etterpå skal jeg fortelle deg en historie fra da vi var barn, og se om du husker det samme som meg. Ok?»

Jeg må skyte inn at jeg og Gustav er barndomsvenner, og vi har stort sett holdt kontakten helt siden vi gikk i lakksko og kortbukser. Med noen avbrekk, det skal sies, stort sett de gangene vi hadde forhold med jenter, som etter hvert smuldret opp. Noen dobbelt dater som ikke gikk så bra, og den slags. Men han var alltid der i bakgrunnen, og vi mistet aldri helt kontakten. Mye av grunnen til det var at vi hadde samme musikksmak, og diskusjonene rundt band og medlemmer gikk til tider livlig. Han var en smule mer opphengt i lyd enn meg, hadde alltid dyrere anlegg, men jeg lot som ingenting. Og ja, det var en fryd å være hjemme hos ham og høre på et velprodusert album i huset hans. Stereorommet, som etter hvert ble til surroundrommet var en fryd for ørene. Spesielt innredet for lyd, så til og med kjøleskapet med kalde øl måtte stå i gangen. «Det ødelegger diskanten», forklarte han meg. Sikkert sant. Så lange kvelder med King Crimson og Pink Floyd var frydefulle. Helt til vi også ble fulle, og dro til en eller annen pub. Men jeg beveger meg unna den historien jeg egentlig skal fortelle, og grunnen til at vi nå er ute på en slags reise. Han og jeg. Vi var for øvrig ute på en reise da denne samtalen fant sted også, vi var vi på en hytte som hans mor eide. Real tømmerhytte, med elghode både på veggen og i solnedgangen. Du ser den sikkert for deg, ikke sant?

Tilbake til Gustavs historie. Øynene hans var litt mindre stirrende nå, og jeg lot ham fortsette uten avbrytninger, mens han messet i vei. Jeg måtte dog avbryte ham noen ganger, men det kommer vi til.

«De mest kjente effektene er amerikanske. Du har det der med Ed McMahon, som var en slags amerikansk Erik Bye, og som jobbet på talkshows og alt sånn. Alle amerikanere vet at han jobbet for et selskap som holdt på med lotteri, og alle ventet på at han skulle banke på døren deres og fortelle at de hadde vunnet den store gevinsten. Det finnes videoer der han gjør det, men vet du hva? I denne virkeligheten gjorde han aldri det. Han jobbet for et annet selskap, og hadde ikke så mye som et eneste besøk til noen som helst. Hva gir du meg? Han er inkludert i serier og show og gud vet hva, men det har altså aldri skjedd. Millioner av amerikanere husker feil. Hva sier du?»

«Interessant nok», svarte jeg, «men jeg har jo ingen anelse om dette er riktig eller ei, jeg er norsk. Og sist gang jeg sjekket var du også det, eller hva?» Han satt like stille, og det så nesten ut som om han godtet seg. Han var i sitt ess nå, og ingen kunne ta det fra ham. Ikke en gang jeg. Det var i hvert fall slik det føltes. Han åpnet en pose peanøtter, tok en ny øl, og fortsatte.

«Joda, jeg kommer til dette med norske mysterier, men jeg tenkte bare jeg skulle forklare deg de mest kjente først, greit?»

«Fair enough», sa jeg på ekte norsk, og sank ned i den meget behagelige lenestolen jeg befant meg i. Ølen smakte litt bedre nå, og jeg var litt interessert. Bare litt.

«Du har også den andre fra USA, selv om det finnes mange som sagt. Den handler om en kjent barnebok ved navn The Berenstain Bears. Like kjent som Ole Brumm er her, kan du si. Alle har dog alltid kalt serien Berenstein Bears, med e, og det kom som et sjokk på de fleste at serien plutselig het Berenstain. Du kan si mye rart om amerikanere, men de kan å uttale sine egne nasjonalskatter. Det var akkurat som om navnet hadde forandret seg over natten», fortsatte han, med rikelig med iver og full av engasjement.

Jeg nikket medfølende, og lurte nesten på når han skulle finne frem krokpipa og fyre opp i peisen, for nå var vi nesten i godt gammelt Barne-Tv- modus. Eller nei, før den tid, da programmene het Kosekroken og den slags, og ble ledet av eldre menn i strikkegenser. Med peis i bakgrunnen. Og da Ingebrikt Davik var en nasjonalskatt. Og da trollungene ble lagt i sengene sine med en riktig koselig sang av moren deres, som inneholdt ordene aj aj aj boff.  Nå for tiden spiller de fotball og lager hærverk, men nok om det. Gustav ville fortsette …

 

Kapittel 2 – Reisen Fortsetter.

«Jo, nå skal du høre» fortsatte han, og jeg er ikke sikker på om han tente opp snadda. Trolig ikke, siden han ikke hadde en, og fremdeles var ikke-røyker. I motsetning til meg, som etter utallige forsøk på å slutte hadde endt opp med en form for cigarillos. Til festbruk visstnok, men i smug røkte jeg fremdeles gamle gode sigaretter. Til og med en rullings hvis sjansen bød seg. Asbjørnsens eller en Petterøe’s. Samme for meg, jeg var ute etter nikotin, ikke hva pakka het.

«Jeg skal nå spørre deg om forskjellige ting du sikkert kjenner til, eller bør kjenne til, og så skal du svare så godt du kan. Greit»? Han så på meg som om han var en lærer fra ungdomsskolen, og det eneste som manglet var en slitt vaktmesterfrakk. Med kniv i slira, og streng nok til å snitte opp magen på en elev som ikke husket akkurat det bibelverset. Eller noen av dem.

«Hvordan ser logoen til Ford og Volvo ut?» sa han plutselig, som om han antok at jeg var en bilkjenner av rang.  Jeg, som aldri har kjørt en bil lenger enn distansen fra kiosken på hjørnet til Coopen i enden av gata. Og det var fordi jeg stjal onkels bil en gang, men det er lang historie som ikke passer her. «Ingen anelse» sa jeg, «men jeg har sett nok av begge to i diverse reklamer til å vite at de ser helt greie ut», avsluttet jeg med et smil. «Men den fra Volvo er en runding med Volvo inni. Enkel og grei den, flere burde sett sånn ut,» svarte jeg avvæpnende.

«De fleste som har Volvo er helt enige med deg», sa han, nok en gang med et merkelig, og nærmest hoverende blikk. «Det eneste problemet er at det ikke er sant. Det finnes en ståpil i Volvo-logen, et mannssymbol, en slags ståpikk om du vil. Så hvorfor er Volvo likevel en populær bil blant kvinner, om jeg tør spørre?» Jeg bøyde meg fremover, helt ubevisst, og må ha sett litt undrende ut, for han så enda mer fornøyd ut nå. «Aha, det visste du ikke det nei!» Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg ga også jamnt faen i ståpikken i logen hans, eller svenske biler generelt for den saks skyld. Jeg håpet at han snart ble kvalt av en av de peanøttene han fremdeles gaflet i seg i stedet. «Jeg regner med at du skal fortelle meg om Ford nå» svarte jeg etter hvert, «og hvilke eminente mysterier som den logoen er forbundet med?» Han så på meg med et blikk som var en blanding av et smil og en nedlatende tone, før han fortsatte. «Den har fått en grisehale». «I beg your pardon»» stotret jeg ut, halvveis i irritasjon, halvveis av ren og skjær ubegrunnet tvil eller hvilken følelse jeg da hadde akkurat der og da. «Ja, en krøll, akkurat som du ser på en gris i en hvilken som helst tegnefilm. Gjerne en med Storeulv og Lilleulv, han er min barndomsfavoritt»

«Hvem av dem grisen, eller ulven?» «Lilleulv selvsagt, hvilke barn er det som holder med faren til idolet ditt egentlig?»

«Kanskje vi skulle kommet oss tilbake til Ford», prøvde jeg meg på, hvorpå at han svarte «selvsagt», og vi var tilbake der vi startet. «Det finnes mange bilder av Ford-logen uten krøllen, og det er et faktum at de fleste er mer enn overrasket når de ser hvordan den ser ut i dag. Den ser på en måte ikke riktig ut. Som om noen har kludret med den».

«Eller griset med den», svarte jeg, og merket at alkoholen hadde begynt å ankomme hjernen. Han fortsatte ufortrødent videre. «Vet du at Sally Fields har mistet en s? Sally Field nå. Og at Sex In The City nå heter Sex And The City? Og at Tom Hanks er med i flere Mandela-effekter enn noen andre? Ved siden av Jim Carey da, som plutselig heter Jim Carrey»?

Han var ustoppelig. Slik fortsatte det utover natten, og selv om jeg ble både trøtt og lei og full etter hvert, så måtte jeg innrømme at han hadde noen gode poenger. Så da jeg etter hvert kravlet meg inn i sengen på det lille rommet jeg hadde blitt tildelt, så ble jeg liggende og tenke. Ikke bare på de eksemplene jeg hadde fått, men på hvilke norske fenomener det sikkert fantes. Akkurat da jeg var på vei inn i drømmeland kom det likevel et smell. Som om noen hadde sparket inn døren. Og Gustav var ikke å se …

Kapittel 3.

Venke Med V.

Cirka to minutter etter at jeg hadde blitt skremt opp av sengen og konstatert at Gustav var borte vekk, klarte jeg å opparbeide meg såpass mye mot at jeg åpnet døren. Den døren som fremdeles hadde bankelyder i seg, og som ble mer og mer faretruende for hvert sekund som gikk. Jeg har aldri sett på meg selv som noen direkte tøffing, eller noe i den retningen. Likevel var jeg ikke helt og holdent tafatt, så joda, jeg klarte å åpne døren. Med ganske stive fingre riktignok, og med et hjerte som banket mye fortere enn de smellene som fremdeles kom fra døren. «Hva i all verden er det som skjer?» sa kvinnemennesket som åpenbarte seg utenfor det som nå var en åpen dør. «Venke med V?» sa jeg forfjamset, for jeg kjente faktisk igjen hun som stod der og ristet av sinne. Hun var Gustavs siste erobring, og samtidig en han hardnakket påstod at det var slutt med. Han hadde hatt henne med på en av surroundkveldene våre, noe jeg ikke syntes var så veldig stas. Er det guttekveld så er det guttekveld, og ingen kvinner skal blande seg opp i det. Det er en uskrevet regel. Dessuten hadde jeg ikke likt henne spesielt godt heller, for hun så ut til å kjede seg mer og mer som kvelden gikk, og musikkinteressen hennes var av det heller labre slaget. Hun var en av dem som sier «Jeg liker alt, jeg». Jeg tror du forstår.

Så gjensynsgleden var ikke veldig stor på dette tidspunktet, spesielt ikke når jeg så at fråden nærmest stod rundt nebbet hennes. «George? Hva gjør du her? Hvor er Gustav? Og hva faen mener du med å si Venke med V?». Det var mange spørsmål på en gang, og jeg visste ikke helt hvilket av dem jeg skulle svare på først. Jeg må her skyte inn at grunnen til at jeg hadde kalt henne Venke med V var at det var det kallenavnet Gustav og jeg hadde gitt henne etter den kvelden jeg nevnte, fordi det er ikke så ofte man møter noen som staver navnet sitt på den måten. Selvsagt visste ikke hun noe om det, men det var en grei måte å huske henne på. Ikke at det var så nøye, men vi hadde snakket om henne noen ganger. Og ledd litt. Nå sto hun altså her midt på natten og forlangte svar på både det ene og det andre. «Kom inn og sett deg» klarte jeg å stotre frem etter hvert, og jeg følte nesten at fortsettelsen skulle bli noe slik som «det er noe vi må snakke om», hvilket det selvsagt ikke var. Langt ifra. Jeg hadde absolutt ingenting å snakke med henne om.

«Jeg er med Gustav på hyttetur ser du vel, men jeg vet ikke helt hvor han er for øyeblikket. Du heter jo Venke med V, ikke sant, så det er det vi har kalt deg. Bare for enkelthets skyld altså, ikke for å nedverdige deg på noen måte. Absolutt ikke» Hun satte seg ned, og svarte ganske umiddelbart. «Litt rart at dere kaller meg det, for jeg staver faktisk navnet mitt med W. Det er noe alle vet». I samme øyeblikk braste Gustav inn døren, og det er vanskelig å beskrive det uttrykket han hadde i ansiktet. Sjokk, vantro, overraskelse, du kan faktisk bruke alle tre. Sikkert en hel haug til også. «Venke med v?» kom det fra ham, og jeg innså at dette ikke kom til å bli en av mine beste kvelder. Våre. Sikkert ikke Venke med V’s heller.

Kapittel 4.

Navnetrøbbel.

Jeg fikk rett. Det ble aldri noen stor kveld. Selv om den absolutt hadde sine momenter. Eller natt om du vil, for klokka hadde passert tre, og vi hadde etter hvert fått satt oss ned i sofaen. Grunnen til at Venke (nå med W) hadde kommet opp til hytta var det klassiske: Kjærlighetssorg. Hun mente at hun og Gustav hadde gått fra hverandre på feil måte, og at hun skjønte alt mye bedre nå. Musikksmaken hennes var sikkert den samme, men det var et tema jeg ikke hadde til hensikt å ta opp der og da. Grunnen til at Gustav hadde forsvunnet ut av døren så sent på kvelden var også relativt enkel. Han hadde sett bilen hennes, og kjent den igjen på lang avstand. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor det var så skummelt at hun dukket opp, men han hadde tatt med seg noen øl og satt seg nede ved et stabbur som stod på nabogården. Sikkert hyggelig det, og han var – i likhet med meg- langt fra edru. Riktignok hadde det verste lagt seg, og siden både han og Venke med W tok seg hver sin øl, gjorde jeg det samme.

Kapittel 5.

Forklaringen. Eller mangelen på sådan.

Her er de harde fakta: Selv om både jeg og Gustav så definitivt husket at hun het Venke med V – vi ga henne det klengenavnet til og med! -, var det faktisk ikke sant. Hun viste oss sertifikatet sitt, der det tydelig og klart stod Wenche Hansen. Jeg har grublet på det helt siden den kvelden, og jeg har fremdeles ikke forstått det. For som Gustav sa: «Ingen forstår Mandela-effekten helt, og du har akkurat opplevd din første, min venn». Han hadde nok rett i det. Wenche skjønte aldri hvorfor vi hadde kalt henne det vi gjorde, og jeg tror ikke hun helt forstod denne rare effekten heller. I hvert fall ikke med det samme. Her er et utdrag av den samtalen som fulgte denne merkelige natten. For vi satt faktisk oppe helt til morgengry.

Wenche: «Så du påstår at fortiden kan forandre seg? Men det er jo umulig? Det er jo klin kokos galskap?»

Gustav: «Husker du den kineseren som stoppet den tanksen på Den Himmelske Freds Plass? Han med bæreposene?

Wenche: «Ja, han ble jo kjørt over, det var helt grusomt å se på»

Gustav: «I denne tidslinjen overlevde han»

Her fiklet Wenche med mobilen, googlet og lette, og ble bokstavelig talt hvit i ansiktet. «Men det er jo ikke mulig, jeg har sett den videoen så mange ganger!»

Både jeg og Gustav ble en smule overrasket over det hun sa, for vi var det man kan kalle barn av denne tidslinjen. Vi hadde aldri trodd at han ble overkjørt. Tusenvis av mennesker mener det samme som Wenche dog, så vi lot det ligge med det. Vi kom innpå dette med jordens plassering i galaksen, og mente bestemt at vi befant oss i ytterkanten av melkeveien. Vi gjør visst ikke det nå.

Og vi snakket og vi snakket. Om at New Zealand nå er nedenfor Australia, men at Australia fremdeles er landet down under. Og at Mongolia er eget land nå, og at Kasakhstan er så stort at Borat umulig kunne ha gjort ap med en så stor nasjon. Helt til morgengry, da jeg trakk meg tilbake, og lot turtelduene gjøre hva det nå er slike fugler gjør.

Jeg gadd ikke å lage noe furore ut av at jeg tydelig hadde forklart Wenche den kvelden vi spilte musikk at jeg het Georg uten e. Og at Gustav stavet navnet sitt med f til slutt. Men det får være til en annen historie …