MINNEFORSVINNINGER

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sitter med en følelse av at folk generelt ikke helt forstår hva denne Mandela-effekten handler om. Nei, det er ikke en konspirasjonsteori, snarere tvert imot egentlig. Det er derimot noe som vi alle opplever, enten du vil det eller ei. Enten du vil innrømme det eller ei. Enten du blir irritert eller ei. Enten du bare nikker og går videre eller ei.

Vi har alle ting vi minnes godt, ikke sant? Hva om de minnene aldri eksisterte? Har du tenkt over ting du er helt sikker på, men som ved nærmere gjennomsyn er borte vekk?

Det er det dette handler om, og jeg skal komme med et par personlige minneforsvinninger på slutten av denne artikkelen.

Først og fremst må jeg presisere hva dette egentlig handler om. Dette er altså selve essensen, selve fasiten om du vil:

«Mandela-effekten handler om at minner, personer og alle andre ting plutselig ikke er der lenger. Dette har skjedd med mange personer, vær klar over det.

Jeg liker å kalle det en oppdatering, en reboot om du vil, for når det gjelder for eksempel logoer, uttrykk fra filmer, historiske hendelser, så er det ingen som fysisk har gått inn og endret dem. Hvis for eksempel et firma endrer logoen sin, vel, så er det helt greit. Ikke noe mystikk rundt det. Det er dog litt annerledes når en logo du har kjent til hele livet plutselig ser annerledes ut, og når du sjekker, så har den alltid vært slik. Det stemmer ikke overens med dine minner, så hva gjør du da? Du tror du husker feil, som så mange andre. Innerst inne vet du likevel at du ikke gjør det.

Siden ca. 2012 har beskrivelsen «misremembering» eksplodert i engelsktalende land, og man kan jo begynne å lure på hvorfor det ble slik. Millioner av mennesker begynte plutselig å huske ting som aldri hadde skjedd, eller enda verre, de husket ting de visste var ekte, men dessverre. No sir, slik hadde det aldri vært.  I USA tok det av med Berenstein Bears, visstnok en nasjonalskatt for alle småbarnsforeldre, som plutselig ikke het det lengre. Nå var det Berenstain Bears, som jo har en helt annen uttale. Det samme skjedde med firmaer som de fleste amerikanere kjente godt til, som for eksempel JCPenny (nå som Penney) og Oscar Meyer (nå som Mayer) og selv om jeg selvsagt ikke er kjent med disse firmaene, må jeg innrømme at bevisførselen er ganske så imponerende. En annen ting som er ekstra fascinerende i denne forbindelsen er det faktum at vi altså husker ting som aldri har skjedd. Da kan vi vel ikke beskyldes for å ha dårlig hukommelse vel? Vi husker alle The Lion And The Lamb, Mirror Mirror og mange andre, men slik har det aldri vært. Hvorfor har vi det likevel sittende fast i hjernen da?

Jeg vet at enkelte har foreslått at dette sikkert er noe som skjer på internett, men da må du tro om igjen. Du kan børste støvet av en gammel VHS-kassett og fremdeles se Dolly smile til deg helt uten tannregulering. Du kan også se at heksa i Wizard Of Oz bare sier Fly, Fly, Fly nå, mens de fleste av oss husker at hun sa Fly My Pretties, Fly. Jeg regner med at ingen fortalte bandet Fly My Pretties fra New Zealand akkurat det.

Den ble lang, men jeg håper alle er med meg nå, og skjønner hva dette faktisk handler om. De personlige historiene kommer om en dag eller to, jeg rakk ikke mer i dag.

Personlighetstesten:

Så det var nå jeg skulle bli personlig, ikke sant? Det er ikke så lett å skulle utlevere seg selv sånn, men skitt la gå, hvorfor ikke. Jeg har noen andre nyheter på gang også, ganske store sådan, men de får ligge på vent til jeg er klar for å offentliggjøre dem.

Tilbake til meg, du har sikkert lagt merke til det huset jeg har lagt ut bilder av, og lurt på hva i all verden det er for noe. Vel, det er et hus i en skog, og det er faktisk også barndomshjemmet mitt. Jepp, jeg er fra de dype skoger, og det var faktisk slik at vi ikke kunne se noen andre hus fra der vi bodde. Det var noen strødd omkring, men det var et stykke mellom dem, og veien var en grusvei, som egentlig ledet ingensteds hen. Jeg bodde der fra jeg var fem til jeg var tretten, og hadde vel en helt vanlig barndom, som innebar klatring i fjell, svømming i saltvann og sykling uten hjelm, men jeg overlevde.

Jeg overlevde også min mors stadige smerter i hode og nakke, men jeg må innrømme at akkurat det var krevende. Av og til var det så ille at hun måtte ligge alene, og jeg ble sendt ut for at hun skulle være i fred. Migrene kanskje, hvem vet, men det skjedde flere ganger, og som det nervøse barnet jeg var, så opplevde jeg dette som skremmende. Til og med på en ferietur til bestemor fikk hun dette, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det gikk heldigvis over, og ingen snakket om det igjen. Helt til en kveld for en god del år siden. Minst ti år. Vi kom innpå tiden vi bodde på Sørlandet, og jeg nevnte alle problemene hun hadde på den tiden, med nakke og hode. Til min store forbauselse, sjokk, irritasjon – det var mange følelser som eksploderte på en gang der og da – så svarte hun at det hadde hun da aldri hatt. Jeg ble fullstendig målløs, snudde meg mot min far, som også svarte at han ikke husket noe slikt i det hele tatt.

Når jeg tenker tilbake til den tiden da skjedde, så er det noe rart som stikker seg frem. Jeg husker faktisk ikke at verken min bror eller far opplevde det, bare meg. Var jeg fanget i en egen tidslinje? Galskap? Kanskje. Men man vet aldri helt sikkert, gjør man?

En kort og rar en til slutt: Jeg husker at jeg ble mobbet så det sang av skolens bølle i flere år. Real drittsekk. I et av friminuttene løp han etter meg, hvorpå jeg snudde meg, og fant ham krypende foran meg. «Ikke slå meg, ikke slå meg». Jeg? Slå ham? Jeg var livredd fyren jo! Hva hadde skjedd? Jeg har tenkt mye på dette, men aldri funnet ut av det.

Ok, det var dagens mysterier. Hva tenker du? Kom gjerne med tilbakemeldinger, det hjelper meg og dette fenomenet stort.